Spirit

Nøkkelen til suksess er å ikke stå stille. – N.E.R.D er i konstant endring, sier frontfigur Pharrell Williams.

Foto: Universal

I dag står han relativt roloig i biblioteket på The Soho Hotel i London, med armene knyttet strengt over brystet ved siden av en sofa. Han har sorte way-farers, N.E.R.D-hettegenser, caps og ser rolig ut, som om han gjør dette hver dag. Å, vent. Han gjør jo det. Chad Hugo og Shay Haley ser enda roligere ut. De ligger langflate i sofaen.

Uskyldig kokainlåt
Albumet ”Seeing Sounds” kom i hyllene for skarve to måneder siden, og har mottatt blandede kritikker.

Singelen og kokainharselasen ”Everyone Nose” om jenter i kø og dårlige partyvaner har dundret ut av høytalere på klubber i hele sommer. Naturlig nok vil ikke frontfiguren kommentere temaet i låta noe nærmere. På originalen, blir jo faktisk ikke kokain nevnt i det hele tatt.
- Leser du teksten, handler det egentlig bare om jenter som står i kø. For å tisse, kanskje, sier Pharrell og smiler uskyldig. For en skøyer.

Norgesvenner
Pharrell er en mann av mange, og store ord. Der enhver journalists mareritt er obsternasige artister som kun svarer med énstavelsesord og forsøker å bli fort ferdig, er Pharrell det stikk motsatte. Her snakker vi dritmangestavelsesord.

Dere spiller i Norge i august, er det godt å være tilbake?
- Definetely! Norge var sykt fett sist gang. Vi hadde et show rett ved vannet, husker jeg?
Plutselig våkner Chad Hugo fra sofaen, snører opp hetta og stotrer frem noen ord.
- Hun Mira var også der. Mira. Mira… Hun er flink. Gjør hun det bra?
Ja, Mira gjør det bra.
- Good. She’s great.
Også legger han seg tilbake igjen.

Blondineteorier og pottis
Ikke overraskende vil sjarmøren si ett og annet om norske damer. Som så mange har gjort før han. En publikumsvinner. Han har for øvrig teorier som skiller seg litt ut.
- I Skandinavia lager de vakre damer, rett og slett. De blir laget der. Det er en hemmelig fabrikk oppi fjellene, hvor pene jenter fabrikkeres på bånd. Tut tut tut. Blå øyne! Grønne øyne! Blå øyne! Grønne øyne!
Pharrell vugger rundt i rommet med robotbevegelser, og alle i crewet ler. Moromann er han også.

Plutselig blir han alvorlig igjen.
- Jeg har blitt fortalt at på grunn av mye jernproduksjon, er det jern i vannet, og håret til jentene kan bli litt grønnaktig? At det er abnormale mengder jern i vannet? Det blir så blondt at det blir grønt?
Ehm. Jeg er litt usikker…
- Jeg er heller ikke sikker. Men jeg har hørt det. Jeg vil ikke prøve å belære dere om landet deres, altså. Men damene er fantastiske. Herregud. Og det er et merke potetgull jeg ELSKER hos dere.
- Selvsagt. Sørlandschips?
- Hell yeah. HELL YEAH.
Lang pause. Han ser ettertenksomt ned I gulvet, som om han går inn I seg selv for å oppleve smaken på ny.
- Jeg skulle gjerne møtt daglig leder. Det er det beste potetgullet på planeten. Potetgullet altså, for den beste nachosen er fra Doritos.

Voksen fyr
Det går gjetord om Pharrells strenge forhold til både alkohol og festing.
Du fester ikke så mye, gjør du vel?
- For noen år siden ville jeg sagt til alle norske damer at festen er i buksene mine… Men nå er det mer passende for meg å si, at festen er på albumet. Festen er i musikken vår.

Gjennom intervjuet kan man lure på om mannen med musikken og nesten hele verden i sin hule hånd, bruker store ord og referanser som et virkemiddel for å a) sette meg ut av spill, b) ro seg vekk fra noe han ikke klarer å svare på. Jeg setter ikke helt fingeren på hva. Kanskje jeg bare er i en slags transe.

Dere omtales som et rockeband, spiller hip hop og lager mye funk. Er det bevisst å sjonglere såpass mange sjangere?
- Kidsa hører ikke på sjangere nå. De har iPods, fulle av låter. De mikser sin egen musikksmak, de har ikke sjangerspesifikke samlinger. Vi liker AC/DC, vi liker Africa Bambaata, vi liker The Strokes. Det er så mye forskjellig. Vår måte å lage musikk på, er samme måte som kidsa blander favorittmusikken sin på en spilleliste. Som en kollisjon av masse forskjellige tog.

Plutselig settes Pharrell helt ut av spill. Han oppdager telefonen min, som er i ferd med å ta opp alt han sier på bånd. Han griper den og holder den helt opp til brillene sine, for deretter å vise den til de andre.
- This is fucking cool! Look at this shit! You gotta see this. This is pretty cool. That’s sick. This is recording me now? Wooow.
Når han legger den fra seg igjen er det tilbake til den seriøse tonen.

Dere sier at det nye albumet er inspirert av syndromet synestesi. Hvorfor i alle dager?
- Man burde kunne smake og se musikk. Det er mye forskning som pågår for øyeblikket. De prøver å finne ut psykiske effekter fra forskjellige sanser. En av tingene de snakker om er synestesi, de må bruke den researchen i for eksempel nanoteknologi, inn i blodstrømmene, fikse ting i kroppen, de finner ut at det er andre måter å praktisere medisin. Gjennom øynene eller ørene. Vi vet dette, for noen videoer er bannet fra MTV på grunn av noen lysblink kan fremkalle anfall hos barn for eksempel. Vi ville gjøre noe lignende med musikk.
Hva ville musikken deres smakt, da?
- Hmm. Det aner jeg faktisk ikke.

Noen anmeldere mener N.E.R.D har mistet piffen, men at Neptunes vil leve evig. Er det noe i den påstanden?
- Det er en interessant problemstilling. Jeg vet ikke. Det er noen som liker bedre det man kan danse til. Men likevel, jeg hater å si det, det er ikke noe Neptunes uten N.E.R.D. Det er dem vi er. Du kan ikke ha et forhold til foreldrene dine uten å vite hvem du er selv. Det er den perfekte sammenligningen. The Neptunes er vår relasjon med andre og N.E.R.D er hvem vi er. Hva synes du selv? Liker du plata?
Ja, jeg liker den.
- Gjør du? Hva tror du mangler, da?
Pharrell fremstår som en blanding av bekymret og interessert, og klør seg ettertenksomt på haka.
Det er nok mange som savner mer dansbar musikk. Som likte ”She Wants to Move” og ”Lapdance” i sin tid.
- Jaså. Vel. Jeg må forklare de folka at ting endres stadig. Og ting må bare endres. Hvis ting blir som de er, får vi også klager… Det er jobben vår. Å være I konstant endring. Bare si det til Norge. Norge! We will rock you!

Og som om alle ordene og svarene ikke var nok, utbryter Pharrell når jeg forlater rommet;
- Thank you so much for your time!