• The Burning Plain
• Regi: Guillermo Arriaga
• Med: Charlize Theron, Kim Basinger, Jennifer Lawrenze
• Karakter: 4

I en meksikansk grenselandsby finner en 16 år gammel jente ut at moren (Kim Basinger) hennes har et litt for snuskete forhold til en annen mann enn hennes far. Det synes man jo ikke er så stas, så i et forsøk på å avslutte forholdet kommer hun ved et uhell til å ta livet av dem begge to. Slikt setter spor i deg og vi møter igjen jenta som voksen (Charlize Theron) hvor hun har et alt annet en stødig grep om tilværelsen sin selv om hun ut att virker relativt suksessrik.

Når fortiden begynner å innhente igjen blir hun nødt til å konfrontere demonene sine og ta et oppgjør med seg selv og ikke minst konsekvensene av sine handlinger ta hun var yngre. Så hva får vi da? Jo, en til tider gripende film fortalt i fortid og fremtid om hverandre. Et velkjent grep som for så vidt funker helt fint, men som man sitter igjen med en følelse av at er litt for godt brukt og nesten på grensen til å være gjort for å gi filmen mer tyngde enn den egentlig kan forsvare. Verdt en titt, men se heller regissør Guillermo Arrigas andre filmer 21 Gram, Elskede kjøtere og Babel.

Det er flere filmer i høst hvor rusproblemer står i fokus.

• I Skyggen Av Varmen
• Regi: Beata Gårdeler
• Med: Malin Crepin, Joel Kinnaman
• Karakter: 4

Margreth Olins beinharde «Engelen» er ikke den eneste filmen om en kvinne med rusproblemer som ruller over norske lerreter denne høsten. Heroin er i skuddet, også hos svenskene, men der Olin fokuserer på et gjennomgående nedkjørt menneske har Beata Gårdeler i stedet tatt for seg en av de sprøytenarkomane som tilsynelatende fungerer godt i samfunnet. Eller, godt og godt.

Filmens hovedperson, Eva, er ensom og spyr og banker løs på seg selv i abstinenssmerte om nettene, men samtidig klarer hun å holde på en jobb som vekter. Der jager hun ironisk nok de mer åpenlyst sprøytenarkomane bort fra steder hvor de er uønskede. Når hun faller for politimannen Erik, begynner imidlertid fasaden å slå sprekker.

I skyggen av varmen» er like velklippet og pen som en vestkantplen, samtidig som kildematerialet er stygt, fullt av spy og abstinensrykninger. Eva er tøft spilt av svenskenes nye stjerneskudd Malin Crepin, som en kvinne med et problem som holder henne borte fra å virkelig leve. Samtidig gjør også Joel Kinnaman en god jobb med å veksle overbevisende mellom machopolitimann og fortvilet kjæreste, til tider ser han mer hjemsøkt ut enn Eva selv. Det er ikke perfekt, spesielt sluttens forløsning føles litt brå, men det tankevekkende grepet med å la politi og vektere forholde seg til heroinister på en annen måte enn vi er vant til virker godt nok til at man bevarer interessen filmen igjennom.

Martin Bergesen

Regissør Kisyoshi Kurosawa viser at han også behersker drama.

• Tokyo Sonata
• Regi: Kiyoshi Kurosawa
• Med: Teruyuki Kagawa, Kyôko Koizumi, Yû Koyanagi
• Karakter: 5

Tokyo. Gjemt bak de glorete neonlysene og Harajuku-ungdommene, finnes en adskillig gråere hverdag på de mange kontorene, hvor de såkalte «salarymennene» holder til. Stort sett underbetalte og overarbeidede, og i konstant fare for å miste jobben, har de en hverdag få ville misunne dem. Ryûhei Sasaki er en av dem, men har klart å sikre seg en forholdsvis god jobb. En dag blir han likevel arbeidsledig, og med null utsikter til annet enn drittjobber bestemmer han seg for å late som at han fortsatt er i arbeid.

Samtidig følger historien hans yngste sønn, Kenji, som må ta pianoleksjoner i skjul, kona, Megumi, som ønsker seg bort fra husmorlivet og eldstesønn Takashi, drivende uten mål og mening. Alt dette kommer sammen i et kritisk skråblikk på japansk familieliv og samfunn generelt. Her finnes alle de klaustrofobiske uskrevne sosiale reglene man forventer av Japan, men også lommer av humor og selvironi som lar en få igjen pusten.

Regissør Kiyoshi Kurosawa er nok mest kjent for skrekkfilmer som «Pulse», men her viser han seg også å beherske drama. «Tokyo Sonata» veksler fra kjøkkenbordsdrama til brutalitet og død, for så å gå over i absurde scener hvor husmoren drar på roadtrip med en raner for å finne seg selv. Det som likevel sitter sterkest igjen etterpå, er den mesterlig lavmælte scenen hvor vi endelig får høre sonaten filmens tittel henspiller på.

Martin Bergesen

Komplekse familiebånd du lett kan kjenne deg igjen i.

• Still Walking
• Regi: Hirokazu Kore-eda
• Med: Yoshio Harada, Hiroshi Abe, Kirin Kiki og Yui Natsukawa
• Karakter: 5

Når du allerede har skuffet din tradisjonelle far dypt og inderlig ved at du ikke er keen på å følge i hans fotspor og bli lege, det eneste yrke det tilsynelatende er verdt å bli, så sier det seg selv at det blir litt småkleint når du kommer trekkende hjem med en kone som har et barn med en annen mann. Jo, og anledningen for familiebesøket er dødsdagen til din glorifiserte bror. Det blir med andre ord et ganske spent besøk hjemme hos mor og far. Et besøk som strekker seg over 24 timer og som beskriver komplekse familiebånd og vanskelige følelser som sorg og skuffelse.

Selv om filmen utspiller seg på andre siden av verden i Japan, så er dette en film du lett kan kjenne deg igjen i hvis du noen gang har vært irritert på søsken, foreldre og svigerforeldre. Det samme gjelder hvis du er glad i dem. Dessverre ingen kjempeøgler som ødelegger Tokyo, ei heller jenter fra det hinsidige som krabber ut av brønner, ikke en gang en samurai eller to, men det funker fint fra en av Japans mest spennende regissører likevel.

Tore Løchstøer Hauge

En av Judd Apatows bedre komedier. Premiere idag!!!!

• Funny People
• Regi: Judd Apatow
• Med: Adam Sandler, Seth rogen, Jonah Hill, Jason Schwartzman, Erica Bana
• Karakter: 5

Når den suksessfulle komikeren George Simmons (Adam Sandler) oppdager at han har fått en dødelig form for kreft ansetter han den unge og aspirerende komikeren Ira Wright (Seth Rogen) som sin tekstforfatter og ikke minst en slags venn. En ordning som skal vise seg går litt lenger enn et vanlig arbeidsgiverforhold.

Regissør og komediekongen Judd Apatow og Adam Sandler var romkamerater da de var yngre og når de for første gang samarbeider på denne måten har det blitt en mørkere film enn det man kanskje kunne ha forventet fra disse gutta. Fortvil ikke. Det er uansett hysterisk morsomt. Mye av æren for det skal Seth Rogens mini-me, Jonah Hill, og ikke minst fantastiske Jason Schwartzman (Rushmore) ha. I tillegg er filmen spekket med folk som spiller seg selv, som for eksempel Eminem, Sarah Silverman og Ray Romano. Uten tvil en av Judd Apatows bedre komedier og når du har produsert, skrevet og/eller regissert filmer som Superbad, Knocekd Up, Anchorman og Forgetting Sarah Marshall så sier det sitt.

Tore Løchstøer Hauge