Av Tom Kleppe (Captain Charismas Filmblogg)

A Lonely Place to Die starter med vakker fjellklatring og vakker natur. Så forvandles filmen til en thriller når gruppen med fjellklatrere finner en jente som er begravet under jorden. Hun får puste gjennom et rør, og når den heltmodige fjellklatrergruppen redder den unge jenta, blir de drept en etter en. Det viser seg at jenta har blitt kidnappet, og de to kidnapperne vil ha tilbake jenta da hun er verdt en stor sum løsepenger.

A Lonely Place to Die er en adrenalinfylt film som nesten aldri står stille. Det er mange filmer i en, det blir som filmen Doomsday, der man kjenner igjen ting som hører hjemme i andre kjentfilmer. Regissør Julian Gilbey ga oss Rise of the Footsoldier, og en drar kjensel på hans ville stil. Det kan virke som om han har ADHD, for måten han forteller en historie på er ikke av den beste måten. Han gaper over så mye, det blir for mye ting som skjer i lengden med for mange rollefigurer. Tre filmer i en kan A Lonely Place to Die for best beskrives som.

Men selv med så mye rot, er det veldig mye positivt å hente i A Lonely Place to Die. Filmen har fin nerve, spesielt før gruppen ankommer den lille landsbyen. Det er galskap, mange drap, vakre naturbilder og en intens atmosfære. Det skjer så mye at det blir vanskelig å ta til seg alt på så kort tid, men jeg likte det. Julian Gilbey er flink til å formidle galskap, en intens uro som aldri lar deg hvile. Og når filmen er så nydelig filmet der fjell blir til malerier, og filmen er oversiktlig med god kameraføring, da kan man ikke klage på det tekniske med filmen. Klatrescenene er ganske så imponerende, men det blir dessverre for lite klatring og for mange fall etter hvert.

Skuespillerne skal også ha skryt. Melissa George er en ujevn skuespiller, men hun er god i denne filmen. Hun er skremt, løper mye og bringer energi til bordet. Sean Harris elsker jeg i skurkeroller. Han er ikke mye å se på med sin oppstoppernese, men han er født til å spille skurkeroller. Karel Roden er også solid med sin lille skjermtid, han burde få sjanser til å medvirke i større filmer igjen.

A Lonely Place to Die er en morsom, intens, vakker og spennende film. Jeg kan se for meg at mange vil misslike den da den pøser på med mye energi og har svært lite karakterdybde, men jeg likte det jeg så etter å ha blitt skuffet av så mange popcornfilmer fra Hollywood. Dette er en energisk film som er mange filmer i en. Likte du Doomsday er A Lonely Place to Die absolutt verdt en titt.

Karakter: 7/10

Av Tom Kleppe (Captain Charismas Filmblogg)

Bella Swan og Edward Cullen skal endelig gifte seg, men i horisonten venter det en ny fare, nemlig en vampyrbaby. Det gikk for tidlig for Edward Cullen, en skulle jo tro at en vampyr med lang livserfaring praktiserte sikker sex. Men neida, Edward Cullen har jo fått så mange slag i hodet som man kan se på hans ansikt, og dette medfører kortslutning og for tidlig sædavgang. Og med dette ødelegger hans bryllupsreisen og setter livet til Bella Swan i fare.

Torturporno har fått en helt annen betydning i mine øyne. Det er ufattelig at så mange unge jenter digger denne serien. Dialogen er fryktelig, rollefigurene syter hele tiden, og når du først trodde at historien ikke kunne bli mer idiotisk, klarer The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 1 bragden å toppe det meste jeg har sett, nemlig en vampyrbaby som er iferd med å drepe vår psykisk syke heltinne, Bella Swan.

The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 1 er klart den dårligste og dummeste filmen i serien. Den første timen er noe av det mest kvalmeste og falskeste jeg har sett i mitt liv, og jeg har sett mye. Følelsen av å se en film blir fraværende med lange musikkmontasjer der kjærlighet gjør vondt, Bella Swan blir anorektiker, og Edward Cullen ser ut som om han har gått noen runder for mange i bokseringen. Jeg må heller ikke glemme åpningsscenen med Jacob Blackder han kaster fra seg t-skjorten før han forvandler seg til en varulv. Men hva med buksa da? Skal ikke jentene få se litt kløft og noen hårete baller da Jacob? Bukser koster mer enn en t-skjorte, så jeg ville nok ha tatt av meg buksa før jeg forvandlet meg til en varulv.

Bella Swan er psykisk syk. Hun bestemmer seg for å gifte seg når hun er 18 gammel med en vampyr! Det eneste denne drittkjerringa og bokseren (Robert Pattinson) kan er å syte og klage over livets harde valg. Bella Swan trenger en tvangstrøye og kanskje en lobotomering når hun velger å si farvel til familien sin for å bli en vampyr. For en selvopptatt drittkjerring! Jeg har funnet kjærligheten i mitt liv pappa, problemet er at han er død og er en vampyr. Jeg vil dø jeg også, slik at jeg kan være med min døde mann til verdens undergang. Hvem pokker er det som presterer å skrive en slik idiotisk historie?

The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 1 gjorde at jeg mistet noen hjerneceller. Det er rart at ikke foreldrene til ungpiker merker at ungene deres har blitt dummere etter å ha sett Twilight-serien, spesielt The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 1. Denne filmen er så ille og fordummende at den skulle vært totalforbudt. Ikke forbind torturporno med filmer som Saw og Hostel, tenk heller The Twilight Saga: Breaking Dawn – Part 1.

Karakter: 1/10

«Moneyball er en velspilt film det oser kvalitet av».

Av Tom Kleppe (Captain Charismas Filmblogg)

Moneyball regner mange som den beste filmen i 2011 sammen med Drive. Jeg må si meg enig, selv om jeg vet det dukker alltid opp en ukjent perle mot slutten av året som jeg da ser neste år. Jeg bryr meg ikke særlig om sport, den interessen forsvant for 5 år siden. Så baseball har jeg null peiling på, men ser man på denne sanne historien så kan man sikkert bruke denne formelen i mange andre lagidretter også.

Brad Pitt har vokst som skuespiller de siste årene. Han er trygg på seg selv, og han kler roller der han ikke trenger å overspille. Rollen som Billy Beane er en perfekt rolle for Brad Pitt, han er hard, men samtidig en mann med stort hjerte. Det kan han selvsagt ikke vise overfor sine kollegaer og spillere, da vil han bli spist opp.

Moneyball er en spennende film. Vi ser ikke så mye til kampene, men det er allikevel mye nerve her. Jeg syntes det var så spennende å se om de nye spillerne ville utrette miraklene som Billy Beane og Peter Brand trodde på. Spillere som alle andre hadde gitt opp, men som hadde datastattestikkene på sin side, og disse statistikkene sammen med lavere lønninger gjorde at man begynte å se på sporten baseball med annerledes øyne. En behøver ikke å bruke unødvendig mange penger for suksess, statistikk og litt flaks kan utrette mirakler og skru lønningene ned.

Moneyball er en velspilt film det oser kvalitet av. Den er spennende, rørende og gir oss et godt innblikk i hvordan ting fungerer i baseball. Det er fascinerende å se hvordan spillere plutselig blir byttet til en annen klubb over en kort telefonsamtale. Moneyball er nesten en perfekt sportsfilm som satser på realisme, den gir deg ikke klisjé etter klisjé, den er dønn ærlig, og det satt jeg mest pris på.

Karakter: 9/10

I kveld er det premiere på filmen Elevator. Vi stilte den norske regissøren 10 kjappe.

Elevator har premiere i Norge 20. januar. Hva kan vi forvente av filmen?
Mye klaustrofobi, drama, underholdning, spenning og en god dose svart humor.

Er du spent på publikumsresponsen?
Ja, veldig. Det er jo umulig å forutse hvordan en film oppfattes av publikum. Men jeg håper publikum går ut av kinosalen med en følelse av å ikke ville sitte fast i en heis. Eller ikke å ville ta en heis igjen, ever. Det hadde jo vært det beste, hehe .

I omtalen av filmen virker den veldig klaustrofobisk, hvorfor har du valgt dette tema?
Jeg har vel som alle andre lurt på hvordan det oppleves å bli sittende fast i en heis med fremmede mennesker. Det er en fascinerende tanke å være fanget i en blikkboks og være totalt avhengig av hjelp utenfra. I Elevator er jo situasjonen mer ekstrem da det viser seg at en av de ni har en bombe på seg som ikke kan desarmeres…

Stig Svendsen diskuterer en scene med skuespiller Joey Slotnick. (Foto: elevator2011.com)

Hvordan har arbeidet med filmen vært?
Det har vært intenst, og utrolig spennende. Jeg har alltid drømt om å få lage film i USA, så det var som en drøm som gikk i oppfyllelse. Budsjettet skapte store utfordringer, som jeg også likte. Hele filmen ble skutt i løpet av 13 (lange og intense) innspillingsdager, i en liten heis bygget i studio i Los Angeles. Skuespillerne fikk med andre ord kjenne klaustrofobien på kroppen. Det spørs om de noen gang tør å gå inn i en heis igjen etter denne opplevelsen, haha.

Hva fikk deg til å ta skrittet til å lage spillefilm?
For alle som jobber med film så er jo målet å takle langfilm formatet. Det er den ultimate utfordringen for en filmskaper.

Hvordan valgte dere ut skuespillerne?
Vi castet filmen selv, startet med å sette inn anonser om åpen casting i Backstage og det kom et drøss med talentfulle skuespillere.
Men det som var den virkelige døråpneren var når Joey Slotnick takket ja til å spille den ganske så ufordragelig stand-up kommikeren George Axelrod – dette førte til at folk som Shirley Knight og John Getz sa ja.

Hvordan ser resten av året ut for din del?
Først er det å krysse fingrene for at Elevator blir bra mottatt. Så jobber jeg med et par andre prosjekter som forhåpentligvis blir noe av.

Noen spesielle filmer vi burde få øynene opp for?
‘Another Earth’ er en film som kommer til å få mye bra word of mouth. Også gleder jeg meg enormt til ‘Tinker, Tailor,Soldier, Spy’

Hva eller hvem inspirerer deg?
Bruce Springsteen, Steven Spielberg og Ernest Hemingway. .

Hva fikk deg ut av Norge, og ut i verden?
Da jeg var syv år så jeg E.T på bygdekino, og da var saken klar: Jeg skulle bli filmregissør og jeg skulle lage film i USA. Det hele startet der.

Kunne du tenkt deg å lage flere norsk filmer i fremtiden?
For tiden jobber jeg med en politisk thriller om Kings Bay-ulykken. Så ja, det blir nok forhåpentligvis flere norske filmer.

Indie-band byr på kortfilm.

Tekst: AnaMe

I april slapp det amerikanske indie-bandet Javelin konsept-EPen Canyon Candy. Forrige uke kom den 17 minutter lange psykideliske western-kortfilmen som komplimenterer den, laget av Mike Anderson.

Filmen, som ble til delvis gjennom nettdonasjonhjelp, er bygd opp som en klassisk stumfilm. Lyd og bilder er like deler poetisk, brutale og ikke minst vakre. I sum er det en flott homage til de klassiske hollywood- filmene, deres stiliserte fremstilling av Det Ville Vesten og samtidig; det faktiske geografiske landskapet, som inspirerte musikken til å begynne med.

Og etter de siste dagers etegilde, gjør det i grunn godt å nyte slike sandblåste søtsaker i musikkfilmformat.

Javelin – ‘Canyon Candy’ from stereogum on Vimeo.