Klikk her for SiNs Spotify sommerplaylist

The Beach Boys – Good Vibrations
En tidløs klassiker som sitter på oppskriften til hva vi synes er en perfekt pop/sommerlåt. Helt villt fete harmonier i vokalen er det også!

Weezer – My Name Is Jonas
Weezer var det bandet som fikk oss til å ha lyst til å spille i band. “Blue”-albumet er muligens en av de sterkeste debut albumen vi vet om og bringer tankene tilbake dødball og takpol på Søbakken Skole i Elverum.

Motorpsycho – Hey Jane
Motorpsycho er en av om ikke den viktigste inspirasjons kilden for både Tord og Marius når det kommer til det kreative aspektet ved musikk generelt. Motorpsycho har aldri vœrt redd for å gjøre nye ting og eksprementere med musikken på sine egene premisser. Denne låta er en av de diggeste sommerlåtene!

Passion Pit – The Reeling
Var fjorårets sommerlåt og hele albumet ‘Manners” er proppfull av lignende låter som alle kunne vœrt singler. Rett og slett et dritbra album med feit produksjon!

Phoenix – Too Young
Tord: Denne låta kom jeg over når jeg hørte på Rocksrevyen på P3 for mange år siden og digga den med en gang.Husker jeg kjørte rundt å klippa gresset på NRK i Elverum som var sommerjobben min den sommeren og ble veldig glad hver gang låta kom på lomme-radioen!

Postal Service – Such Great Heights
Tord: Minner meg om våren/sommeren det første året jeg bodde i Liverpool og var en viktig låt/skive for å utvikle soundet til SiN med blanding av akkustiske og elektroniske elementer. Dritfin tekst er det også.

..And You Will Know Us By The Trail of Dead – Another Morning Stoner
Tord: Så Trail of dead, live for første gang på Quart festivalen i 2001 og denne låta fra skiva “Source,tags and codes” var soundtracket for denne sommeren. Veldig kult liveband!

Maximillian Hecker – Sunburnt Days
Pleide å kjøre rundt i den gamle golfen til Tord å høre på Maximillian Hecker sin skive “Infinite Love Songs” og denne låta var en viktig inspirasjon når vi samme sommer mekka vår første visepop låt.

Radiohead – everything in its right place
Kid A (sammen med 10 000 hz legend av Air) var skivene og bandene som fikk oss til å like og ha lyst til å lage elektronisk musikk. Lyden på denne skiva og denne låta er helt vill og deilig. Perfekt for en halv-mørk sommer kveld.

The Smashing Pumpkins – 1979
Får fortsatt frysninger av å høre denne sangen, merkelige/flaue/kule hendelser og episoder fra fjortisstiden dukker opp hver gang refrenget kicker inn.Tenk at denne låta var den siste sangen som ble skrevet til den episke dobbeltskiva “Mellon Collie And The Infinite Sadness” og at den nesten ikke ble med ! Dette er selve hovedoppskriften på ei bra poplåt. Word

MGMT – Time To Pretend
Marius: Denne låta og plata “Oracular spectacular” er en av mine “all time favorites”, fantastisk poplåt og fantastisk produksjon. Minner meg om sommeren 2009, hjemmebrygga ferskenvin, partysvensker og grilling med min venn Uno i Kubaparken.

Klikk her for SiNs Spotify sommerplaylist

SiNs debutalbum er ute nå!

SiN på Myspace

Spirits musikkskribenter har valgt ut sine favoritter av årets festivalartister for din nytelse. Er ikke du heldig? Jo, du er det.

Klikk her for å høre Spirits Spotify festivalplaylist.

Biffy Clyro – The Captain
Alle festivaler trenger en anthem. Skottlands beste eksportvare gir oss Hoves.

Paramore – Ignorance
Hayley Williams er et av tiårets ikoner. Dette er hennes, og deres, fineste øyeblikk.

Neon Indian – Deadbeat Summer
Det er de slappe og slørete somrene og de lange skoleferiene som er de aller beste, og dette Texasbandet har fanget dette på perfekt måte.

Empire Of The Sun – Walking On A Dream
Tittelen sier alt. Låta er brennende sol og barbeinte føtter i friskt gress.

Nas & Damian Marley – As We Enter
Klasselåt fra årets kommer-de?-kommer-de-ikke?.

Dizzee Rascal – Bonkers
Fjorårets fantastiske sommerlåt. Som vi selvfølgelig spiller i år også.

The Gaslight Anthem – The ’59 Sound
Kritikerfavorittenes stoooore øyeblikk.

Pavement – Gold Soundz
Reunion!

Paul Weller – 7 & 3 Is The Striker’s Name
Det soleklare høydepunktet fra Øya-klare Wellers nyeste soloalbum
Wake Up The Nation.

Ellie Goulding – Under The Sheets
En fantastisk dose pop fra Hoves mest sjarmerende brite.

The Pains Of Being Pure At Heart – Higher Than The Stars
Alle favorittartistene dine i ett eneste band; på denne er det The Cure hele veien med en låt som burde bli minst like klassisk som Friday I’m In Love.

John Olav Nilsen & Gjengen – Diamanter Og Kirsebær
Et av Norges viktigste, og årets travleste festivalband.

Lars Vaular – Solbriller På
Eg vil ha Lars Vaular på!

Pow Pow – Solar Eclipse
Det er bare helt naturlig at en av årets desidert beste norske poplåter skal prege sommeren og festivalene. Sånn er det bare – denne er obligatorisk!

Twin Atlantic – What Is Light? Where Is Laughter?
Slottsfjell glimrer med disse skottene med dypere aksenter enn Biffy og bedre riff enn Hundred Reasons.

Muse – Plug In Baby
En perle fra tiden da årets største band ikke var fullt så store.

In Flames – Cloud Connected
Godlåta fra Oslo Lives metalhelter.

Booka Shade – Charlotte
Godlåta fra Extremas dancehelter.

The Drums – Let’s Go Surfing
Hypet opp og ned, men for en sang!

Beach House – Norway
Sommerens uendelig behagelige nasjonalsang.

Air – Playground Love
Ikke la deg skremme av saksofonsoloen, dette er en himmelsk ballade fra et meget sofistikert fransk band.

Mew – Comforting Sounds
Avslutningslåter blir vanskelig større enn dette.

Klikk her for å høre Spirits Spotify festivalplaylist.

Smoke Mohawk er Norges nye “supergruppe”, selv om de – som den joviale gjengen de er – kanskje hadde vært mer komfortable med å bli kalt kompisgruppe. Eller kanskje aller helst bare et rockeband. Et ekte rockeband. Superbegrepet kan riktignok være litt vanskelig å unngå når kompisgjengen tilfeldigvis består av Thomas Felberg, Danny Young, Rolf Yngve Uggen og Raymond Jensen. Fire karer som har svettet seg gjennom bl.a We, Gluecifer og My Midnight Creeps. Norsk rockeadel kan man kalle det. Men på tross av superheten, eller kanskje på grunn av den, så både ser og låter denne line-upen så naturlig ut at den er på grensen til selvsagt.

Noen dager før albumslipp fikk Spirit tatt en kort prat med to av kompisene – Thomas (We) og Danny (Gluecifer) – om bl.a selvfølgeligheten i bandets line-up.

Danny:
Vi er gamle kompiser har kjent hverandre og egentlig på en måte spilt sammen i mange mange år allerede. Når We holdt på så hang jeg rundt dem i drag og spilte gong og var helt villmann. Jeg var en liten stund nesten et hemmelig medlem. Jeg var alltid med dem rundt…og vi har jo kjent hverandre i over 20år! Og det gjelder jo også selvfølgelig Thomas, Rolf Yngve som jo kjent hverandre langt tilbake. Det har alltid bare handlet om å dyrke en felles interesse for musikk rock…så det er en selvfølgelighet.

Så når dere kom sammen så var det som å komme hjem?

Danny og Thomas:
Jaja!

Danny Young:
Vi starta først med bare cover låter. Starta med å spille musikk som vi digger sjæl. Uten å prøve å ødelegge den, men pay respect.

Thomas:
Ja, for vi starta bare med en gjeng med gode venner som var hyppe på å spille god rock sammen, og etter hvert begynte vi å skrive egne låter og bang så sitter vi her skal gi ut en skive. Og vi har jo prata om å gjøre noe sammen lenge på diverse barkrakker da, men plutselig så hadde Danny et øvingslokale – og har du et rom å øve i så kan du jo øve da og så enkelt var det. Det var ikke noe vi satte oss ned og bestemte oss for, det var egentlig noe som falt helt naturlig.

Den enkle starten som et kompisband som covret andres låter har tydeligvis vært den rette veien å gå for Smoke Mohawk. Det å holde igjen skrivingen og fokusere på spillingen og ikke minst spillegleden har resultert i materiale til mer enn én veldig tight skive;

Thomas:
Det har gått veldig fort og vi har låter til allerede 3 plater til, og vi regner med at nummer to kommer ut i tidlig 2011. Vi gjør det på gamle måten og gir ut minst et album i året!

Thomas:
Vi gjorde innspillingen på den gamle gode måten. Vi ramla inn i studio, fikk det klint på tape og kom oss hjem.

Danny:
Det var overraskende mye first takes. Jævlig effektivt. Når man har såpass flinke folk så blir det bra. Da går det unna. Trenger ikke bruke masse tid på masse dill dall. Det er rett fra. Det er telle til fire og så er det rock.

Thomas:
When it works it works, og da er det der. Det er det som er greia vår, vi bruker ikke masse tid på å prøve å få til ting – vi gjør det. Også har vi fått det til.

Danny:
Det kule er at det har vært effektivt men gøy. Vi har hatt det gøy i studio og! Stemninga i studio har vært jævlig god, og å se på dette som en jobb er jo helt latterlig for det her er bare gøy. Det er ikke en jobb, det er bare en utrolig avansert hobby.

Thomas:
Det er ikke en hobby, det er livet. Det er langt mer, det er både hobby og jobb. Det er rett og slett alt det beste du noen gang har gjort.

Danny:
Og vi er de mest profesjonelle amatørene du noen gang har vært borti.

Thomas:
Den fineste dama du noen gang har sjekket opp – det er Smoke Mohawk.

Smoke Mohawks debut album The Dogs Are Turning Red er nå ute på CD og digitalt, men foreløpig ikke vinyl.

Thomas:
Det kommer en ekte audiofil nydelig tysktrykket vinylversjon som er underplanlegging nå, men den kommer kanskje til å komme nærmere september da – i forhold til Norgesturné. Men det blir med bonuskutt, og det fold-out og tekster, og det blir virkelig en ekte vinyl utgave. Men vi valgte å slippe CD først, for det er en litt kortere prosess å gi ut den CDen, og vi deler det litt opp. Pluss at god rock jobbes med over tid, og plata vår kommer ikke til å være død i mai – den er nettopp født.

Karakter: 3

Midlake-kompis
John Grant er den tidligere vokalisten i det relativt obskure bandet The Czars, og har spilt support for mer kjente band som The Flaming Lips og Midlake. Sistenevnte band har også lagt mye ære i å få ut ordet om John Grants musikk, som de mener det nesten er kriminelt ikke har fått mer anerkjennelse. Vel, hva skal man si, ingen vil blir arrestert for ikke å like Grants låter. Ingen vil bli utsatt for overgrep. For selv om han utvilsomt har en kul stemme man med letthet kan sammenligne med karer som Josh Tillman og Scott Walker, er det ikke spesielt unikt eller nyskapende det som kommer ut fra mannen. Ikke at all musikk trenger å blåse sinnet ditt inn i en ny dimensjon, men det trenger i alle fall ikke å være kjedelig selv med småartige tekster. Kanskje det var der Midlake og Grant bonda? I døllheten… Bada-bing! Stikk hånda ned i singer/songwriter-tønna du, så er jeg sikker på at du kommer til å trekke opp noe litt mer engasjerende. Stephen Malkmus eller Ken Stringfellow kanskje?

Tore Løchstøer Hauge

Karakter: 3

Tegneseriemetal
Et metallband som har sirklet inn et dyptgående konsept basert på tegneserieromaner, som utgir progressive, delvis emoinspirerte album bærende vanvittige titler som Good Apollo, I’m Burning Star IV, Volume One: From Fear Through the Eyes of Madness, kan bare være LITT for mye ikke sant? Vel, Coheed & Cambria, som nå har karret seg frem til sin femte plate, hoverer mot toppen av listene i sitt hjemland over dammen, hvor deres grenseløst harry dog innovative hybrid av postcore, metal, glam og emo blir tatt hjertelig inn i varmen hos disillusjonert ungdom med altfor mye tid for hånden. For de av oss som er godt bevandret i Claudio Sanchez & cos tematiske verden, bringer Year Of The Black Rainbow (gudbedre…) lite nytt til en katalog med sanger som fortsatt ikke klarer å toppe metallklubbfavoritten A Favour House Atlantic. Det er fortsatt gitarriff, trommebrekk, dype basslinjer, allsang og hysteriske titler for alle penga (In The Flame Of Error noen?), men for alle andre enn blodfans blir dette altfor mye av det samme.

Baard Marius Barstein