Vokalist Kelvin Swabys vokal veksler mellom Prince sin falsett og Robert Plant sin sjelfylte rock´n´roll.

• The Heavy
• The House That Dirt Built
• Karkter 5

The Heavy er britiske, men høres ut som alt annet. Minimalistisk gitarlyd og tekster om gatefeiere er byttet ut med skitne Jack White-trommer, soulrock, funk og en dose rockabilly. Sistnevnte prominent i den adrenalinfylte ”Oh no! Not You Again!” etter et filmsample har gitt vei for en Manic Street Preachers- inspirert intro. Sjangerblanding altså.

Den über-sexy og uimotståelige ”How You Like Me Now” får svetten til å renne av graven til James Brown, den mer lav-tempo ”Sixteen” likeså, mens ”Short Change Hero” sender fantasien til John Waynes gravfølge. Vokalist Kelvin Swabys vokal veksler mellom Prince sin falsett og Robert Plant sin sjelfylte rock´n´roll, og mellom drivende, rustne trommer og nerverykkende basslinjer, legger han alt til rette for en av årets mest interessante og spennende plater.

Det dabber litt av mot slutten av skiva, hvor den reggae-influerte ”Cause For Alarm” blir litt for tam og ”Love Like That” ebber ut i platthet, men når de i det riff-tunge ”What Do You Want Me To Do” sender de deg avgårde på Zeppelin-veien med nevnte soulambisjoner i bakhodet, er det lite som står i veien, kjøp!

Baard Marius

Sommerskive som også funker ved mørkere dager.

• El Bronx
• Mariachi El Bronx
• Wichita/Tuba
• Karakter 4

Typisk ass. Her kom en skikkelig sommerskive og så er sommeren snart slutt, men med tanke på hvor kleint vær det har vært i Oslo denne sommeren så har det vel ingenting å si når den først kom. Vi trenger uansett litt sol i høst også. Nok om det. El Bronx er, som du kanskje vet, Bronx bare med Vince Hidalgo (sønn av David Hidalgo som også gjester) fra The Drips på gitar.

The Bronx er, som du i alle fall burde vite, et hardcore eller punkband om du vil. El Bronx derimot spiller mariachimusikk. Festmusikk med tradisjonelle meksikanske intrumenter! Skeptisk? Ikke vær det da, for dette er latterlig gøy og en skive som burde appellere til flere enn bare den gamle fansen. Åh, bare den hadde kommet tidligere i sommer! Som en kompis sa ”hvor digg hadde det ikke vært å ha sittet ute på verandaen med en øl og hørt på denne skiva?”. Ganske forbannet digg antageligvis. Gled deg også til når de etter ryktene skal komme til Norge med en double-feature med både El Bronx og The Bronx. Ganske digg det også.

Tore Løchstøer Hauge

Vår anmelder mener Pixie Lott er som spyttet ut av Idol Factor.

• Pixie Lott
• Turn It Up
• Universal
• Karakter 2

Det var vel bare et spørsmål om tid før til og med ‘selvstendige’ pop-artister høres ut som noe Simon Cowell kvernet ut av et sted kritthvite tenner ikke rekker. Pixie Lott, for så vidt ikke helt uten drahjelp, er som spyttet ut av Idol Factor, skjønt med Mariah Carey tjukkmalt utover alt som beveger seg av melodilinjer.

18-åringen fra England pryder mannsblader og tabloidaviser så det griner etter i øyriket uten noen ser ut til å bry seg nevneverdig om at debutplata er en klisjéfylt smørje av Pussycat Dolls/Christina Aguilera/Lady GaGa pop, som ikke så mye innfrir forventninger som den irriterer grenseløst. Tekstene er selvfølgelig passelig tanketomme, mens produksjonen er platt og uinteressant.

Talentløs er hun selvfølgelig ikke, jenta kan både synge og skrive, men frem til potensialet kommer ut fra skyggen av middelmådighet, er det best å ligge et stykke unna denne Essex jenta. Last heller ned ”Boys and Girls” til jentevorspielet og vent til Frk. Lott er et par år eldre. I mellomtiden kos deg med litt gammel Annie og La Roux.

Baard Marius

Muse setter rammene for spektakulære live-shows.

• Muse
• The Resistance
• Warner
• Karakter 3

Som et romskip høyt over, og midt mellom storhet og parodi, wienerklassisismen og pølsebod, har Muse de siste årene skutt seg høyere enn noensinne. The Resistance er som sådan en naturlig stadion-oppfølger til Black Holes & Revelations, deres militær-tematiske konsept brakt til en utenomjordisk arena.

Matt, Chris og Dom blander Chopin, strykere,galopperende trommer, klapping, fotballrop og arpeggio til en sedvanlig gigantisk miks av Queen, ELO og ikke minst dem selv. Melodilinjer, riff og struktur fra Origin of Symmetry og Absolution blir kopiert og tweaket nok til å skape nye sanger, hvor Bellamy’s operatiske vokal alltid er nærværende og budskapet er klarere enn noen gang: Apokalypsen har kommet, ”de” må nedkjempes.

Mozart in Space, X-files, Spinal Tap, kall det hva du vil, men Muse setter rammene for spektakulære live-shows. ”Exogenis”-trilogien, ”Uprising” og ”United States of Eurasia” er blant de beste her, og er som sådan fabelaktige, men der hvor tittelsporet flørter med Robert Miles, og ”I Belong To You” kun er en lat kopi(parodi?) av dem selv, blir The Resistance til slutt en litt for klinisk affære.

Baard Marius

• The Burning Plain
• Regi: Guillermo Arriaga
• Med: Charlize Theron, Kim Basinger, Jennifer Lawrenze
• Karakter: 4

I en meksikansk grenselandsby finner en 16 år gammel jente ut at moren (Kim Basinger) hennes har et litt for snuskete forhold til en annen mann enn hennes far. Det synes man jo ikke er så stas, så i et forsøk på å avslutte forholdet kommer hun ved et uhell til å ta livet av dem begge to. Slikt setter spor i deg og vi møter igjen jenta som voksen (Charlize Theron) hvor hun har et alt annet en stødig grep om tilværelsen sin selv om hun ut att virker relativt suksessrik.

Når fortiden begynner å innhente igjen blir hun nødt til å konfrontere demonene sine og ta et oppgjør med seg selv og ikke minst konsekvensene av sine handlinger ta hun var yngre. Så hva får vi da? Jo, en til tider gripende film fortalt i fortid og fremtid om hverandre. Et velkjent grep som for så vidt funker helt fint, men som man sitter igjen med en følelse av at er litt for godt brukt og nesten på grensen til å være gjort for å gi filmen mer tyngde enn den egentlig kan forsvare. Verdt en titt, men se heller regissør Guillermo Arrigas andre filmer 21 Gram, Elskede kjøtere og Babel.