Det er flere filmer i høst hvor rusproblemer står i fokus.

• I Skyggen Av Varmen
• Regi: Beata Gårdeler
• Med: Malin Crepin, Joel Kinnaman
• Karakter: 4

Margreth Olins beinharde «Engelen» er ikke den eneste filmen om en kvinne med rusproblemer som ruller over norske lerreter denne høsten. Heroin er i skuddet, også hos svenskene, men der Olin fokuserer på et gjennomgående nedkjørt menneske har Beata Gårdeler i stedet tatt for seg en av de sprøytenarkomane som tilsynelatende fungerer godt i samfunnet. Eller, godt og godt.

Filmens hovedperson, Eva, er ensom og spyr og banker løs på seg selv i abstinenssmerte om nettene, men samtidig klarer hun å holde på en jobb som vekter. Der jager hun ironisk nok de mer åpenlyst sprøytenarkomane bort fra steder hvor de er uønskede. Når hun faller for politimannen Erik, begynner imidlertid fasaden å slå sprekker.

I skyggen av varmen» er like velklippet og pen som en vestkantplen, samtidig som kildematerialet er stygt, fullt av spy og abstinensrykninger. Eva er tøft spilt av svenskenes nye stjerneskudd Malin Crepin, som en kvinne med et problem som holder henne borte fra å virkelig leve. Samtidig gjør også Joel Kinnaman en god jobb med å veksle overbevisende mellom machopolitimann og fortvilet kjæreste, til tider ser han mer hjemsøkt ut enn Eva selv. Det er ikke perfekt, spesielt sluttens forløsning føles litt brå, men det tankevekkende grepet med å la politi og vektere forholde seg til heroinister på en annen måte enn vi er vant til virker godt nok til at man bevarer interessen filmen igjennom.

Martin Bergesen

Regissør Kisyoshi Kurosawa viser at han også behersker drama.

• Tokyo Sonata
• Regi: Kiyoshi Kurosawa
• Med: Teruyuki Kagawa, Kyôko Koizumi, Yû Koyanagi
• Karakter: 5

Tokyo. Gjemt bak de glorete neonlysene og Harajuku-ungdommene, finnes en adskillig gråere hverdag på de mange kontorene, hvor de såkalte «salarymennene» holder til. Stort sett underbetalte og overarbeidede, og i konstant fare for å miste jobben, har de en hverdag få ville misunne dem. Ryûhei Sasaki er en av dem, men har klart å sikre seg en forholdsvis god jobb. En dag blir han likevel arbeidsledig, og med null utsikter til annet enn drittjobber bestemmer han seg for å late som at han fortsatt er i arbeid.

Samtidig følger historien hans yngste sønn, Kenji, som må ta pianoleksjoner i skjul, kona, Megumi, som ønsker seg bort fra husmorlivet og eldstesønn Takashi, drivende uten mål og mening. Alt dette kommer sammen i et kritisk skråblikk på japansk familieliv og samfunn generelt. Her finnes alle de klaustrofobiske uskrevne sosiale reglene man forventer av Japan, men også lommer av humor og selvironi som lar en få igjen pusten.

Regissør Kiyoshi Kurosawa er nok mest kjent for skrekkfilmer som «Pulse», men her viser han seg også å beherske drama. «Tokyo Sonata» veksler fra kjøkkenbordsdrama til brutalitet og død, for så å gå over i absurde scener hvor husmoren drar på roadtrip med en raner for å finne seg selv. Det som likevel sitter sterkest igjen etterpå, er den mesterlig lavmælte scenen hvor vi endelig får høre sonaten filmens tittel henspiller på.

Martin Bergesen