Plateselskapet karakteriserer Christer Knutsens sjanger som pur pop, hva mener vår anmelder?

• Christer Knutsen & Sacred Hearts
• Now Breathe
• CCAP
• Karkter 3

Strange, change. Glory, story. Her er rimingen på nivå med en førsteklassings diktning. Låtskrivingens ABC for å unngå å havne i ”hørt-det-før”-fella må da så avgjort være å unngå nettopp disse forutsigbare og innholdsløse rimene.

Nu vel. Plateselskapet karakteriserer Christer Knutsens sjanger som pur pop, noe jeg ikke kunne vært mer enig i. Det være seg om vi snakker om pop av en bestemt type. Hvis enkle akkordsammensetninger og søte, milde, lettfattelige tekster er pop, så har Christer Knutsens definitivt truffet spikeren på hodet. Dessverre kan pop i disse dager være så mye, mye, MYE mer. Sånn sett er denne plata et lite skritt tilbake, om ikke til det dårligere, så til det vante og kjedelige.

Knutsen & co gir oss allikevel florlette gitarbaserte sanger bygget på kjærlighet og naive små observasjoner. En fint og sommeraktig driv har de også, med antydninger til danseoppfordring. Som en slags Thom Hell/Springsteen-krysning, kan vi kanskje karakterisere noen av låtene. God framdrift, søtt, men allikevel uten den solide Thom Hell-ryggraden. På Knutsens tidligere plater hører vi et mer melankolsk og dempet uttrykk som definitivt kler ham bedre.

Catharina Sletner

Vokalist Kelvin Swabys vokal veksler mellom Prince sin falsett og Robert Plant sin sjelfylte rock´n´roll.

• The Heavy
• The House That Dirt Built
• Karkter 5

The Heavy er britiske, men høres ut som alt annet. Minimalistisk gitarlyd og tekster om gatefeiere er byttet ut med skitne Jack White-trommer, soulrock, funk og en dose rockabilly. Sistnevnte prominent i den adrenalinfylte ”Oh no! Not You Again!” etter et filmsample har gitt vei for en Manic Street Preachers- inspirert intro. Sjangerblanding altså.

Den über-sexy og uimotståelige ”How You Like Me Now” får svetten til å renne av graven til James Brown, den mer lav-tempo ”Sixteen” likeså, mens ”Short Change Hero” sender fantasien til John Waynes gravfølge. Vokalist Kelvin Swabys vokal veksler mellom Prince sin falsett og Robert Plant sin sjelfylte rock´n´roll, og mellom drivende, rustne trommer og nerverykkende basslinjer, legger han alt til rette for en av årets mest interessante og spennende plater.

Det dabber litt av mot slutten av skiva, hvor den reggae-influerte ”Cause For Alarm” blir litt for tam og ”Love Like That” ebber ut i platthet, men når de i det riff-tunge ”What Do You Want Me To Do” sender de deg avgårde på Zeppelin-veien med nevnte soulambisjoner i bakhodet, er det lite som står i veien, kjøp!

Baard Marius

Sommerskive som også funker ved mørkere dager.

• El Bronx
• Mariachi El Bronx
• Wichita/Tuba
• Karakter 4

Typisk ass. Her kom en skikkelig sommerskive og så er sommeren snart slutt, men med tanke på hvor kleint vær det har vært i Oslo denne sommeren så har det vel ingenting å si når den først kom. Vi trenger uansett litt sol i høst også. Nok om det. El Bronx er, som du kanskje vet, Bronx bare med Vince Hidalgo (sønn av David Hidalgo som også gjester) fra The Drips på gitar.

The Bronx er, som du i alle fall burde vite, et hardcore eller punkband om du vil. El Bronx derimot spiller mariachimusikk. Festmusikk med tradisjonelle meksikanske intrumenter! Skeptisk? Ikke vær det da, for dette er latterlig gøy og en skive som burde appellere til flere enn bare den gamle fansen. Åh, bare den hadde kommet tidligere i sommer! Som en kompis sa ”hvor digg hadde det ikke vært å ha sittet ute på verandaen med en øl og hørt på denne skiva?”. Ganske forbannet digg antageligvis. Gled deg også til når de etter ryktene skal komme til Norge med en double-feature med både El Bronx og The Bronx. Ganske digg det også.

Tore Løchstøer Hauge

Muse setter rammene for spektakulære live-shows.

• Muse
• The Resistance
• Warner
• Karakter 3

Som et romskip høyt over, og midt mellom storhet og parodi, wienerklassisismen og pølsebod, har Muse de siste årene skutt seg høyere enn noensinne. The Resistance er som sådan en naturlig stadion-oppfølger til Black Holes & Revelations, deres militær-tematiske konsept brakt til en utenomjordisk arena.

Matt, Chris og Dom blander Chopin, strykere,galopperende trommer, klapping, fotballrop og arpeggio til en sedvanlig gigantisk miks av Queen, ELO og ikke minst dem selv. Melodilinjer, riff og struktur fra Origin of Symmetry og Absolution blir kopiert og tweaket nok til å skape nye sanger, hvor Bellamy’s operatiske vokal alltid er nærværende og budskapet er klarere enn noen gang: Apokalypsen har kommet, ”de” må nedkjempes.

Mozart in Space, X-files, Spinal Tap, kall det hva du vil, men Muse setter rammene for spektakulære live-shows. ”Exogenis”-trilogien, ”Uprising” og ”United States of Eurasia” er blant de beste her, og er som sådan fabelaktige, men der hvor tittelsporet flørter med Robert Miles, og ”I Belong To You” kun er en lat kopi(parodi?) av dem selv, blir The Resistance til slutt en litt for klinisk affære.

Baard Marius

Gitarpop med røttene dypt forankret i psykedelia, sekstitallsnostalgi og tropicalia.

• The Apples In Stereo
• #1 Hits Explosio
• YepRoc / Tuba
• Karakter: 5

The Apples In Stereo ble aldri det helt store, men denne samlinga med alle nesten hitsa yter en viss rettferdighet til navnet. TAIS er gitarpop fra nittitallet, med røttene dypt forankret i psykedelia, sekstitallsnostalgi og tropicalia. Brian Wilson, The Beatles (”Ruby” og ”Strawberryfire”) og The Beach Boys er åpenbare referansepunkter for bandet, som aldri helt slo igjennom.

Bandet blomstrer når de skrur opp dampen som på ”Energy”, en låt som like gjerne kunne vært Oasis anno 1995. ”Please” er up-beat rockabilly, og fryktelig fengende. Robert Schneider har nok aldri vært den store poeten, og tekstene er overfladiske og lette å like. Han er derimot velsignet med meloditeft så det holder. #1 Hits Explosion er forbeholdt de danseglade, og det skal godt gjøres å ikke finne en låt du ikke liker i bandets seks album store katalog. Dette er det aller beste, så du trenger ikke blakke deg på å kjøpe alt sammen. Men kjøp denne samlinga. Ba-bap-bap-bap.

Espen Bjerke Larsen