Triste-tekster-glade-melodier trikset er et triks man liker.

• Jay Reatard
• Watch Me Fall
• Matador / Playground
• Karakter: 4

Jay Lindsey aka Jay Reatard synger mye om å hate seg selv, men det er vanskelig å hate ham selv om han kjører det mye brukte triste-tekster-glade-melodier trikset. Det er tross alt et triks man liker. For hvis du har en forkjærlighet til band som lo-fi gjengen Times New Viking og garage-punk band som det legendariske Exploding Hearts, kommer du til å like Memphispunkeren Jay Reatard selv om han innstendig prøver å overbevise oss at han ikke er mye å være glad i.

Slutt og tull, kompis. Du er like gjennomskuet som ”se på tegningen min, ikke sant den er stygg?” når du egentlig vil ha ros. Så slapp av, alle vet du er et vidunderbarn. Du skal få den rosen du fortjener, det er ikke flaut å være flink vet du, og du har ingenting å skamme deg over når det gjelder musikk. Spesielt ikke på denne skiven, som er en samling med 12 fine, om ikke noe røffe, poplåter som klokker inn på 32 minutter (perfekt lengde). Ikke overbevist? Sjekk ut låtene “It Ain’t Gonna Save Me”, “Can’t Do It Anymore”, “Faking It” og skjønn at Reatards verden går lukt til helvete.

Tore Løchstøer Hauge

Oasis er muligens saga blott, men fortvil ikke.

• Stereophonics
• Keep Calm and Carry On
• Universal
• Karakter: 3

Oasis er muligens saga blott, men fortvil ikke. For om musikken var det du satte pris på med Gallagher-brødrene, har walisiske Stereophonics botemiddelet. Deres syvende studioalbum drar frem alle de klassiske britrock-triksene. Enkle sanger om det enkle i livet, til tider banale bluesriff, store refreng og en ikonisk rockestemme. Kelly Jones sin vokal er fortsatt det mest spennende ved kvartetten, og selv om mye av ungdommeligheten som skapte gjennombruddet på midten av 90-tallet er borte, gjenoppstår noe gjennom den grusete stemmen.

Men musikalsk sett fortsetter ‘Phonics litt for ofte inn i gubbelandet de kjørte mot på 2007s Pull The Pin. ”Beerbottle”, ”Live ‘N’ Love” og ”Uppercut” er alle et steg i en veldig kjedelig retning. Men det er heldigvis lyspunkter. Førstesingel ”Inncoent” er en Lyla-inspirert poplåt som sitter klistret i hjernen, ”Stuck In A Rut” er interessant i all sin atypiskhet, mens ”She’s Alright” og ”Trouble” er Stereophonics slik vi kjenner dem: Tøff og bakkevennlig ølrock. De har sine stunder fortsatt, men waliserne er fortsatt et langt stykke fra 2005s strålende Language, Sex, Violence, Other?

Baard Marius

Vår anmelder liker Superfamily, men svarer den nye plata til forventningene?

• Superfamily
• Guns Tonight
• Propeller / Sonet
• Karakter: 4

Jeg liker hits -jeg liker Superfamily. Norges beste leverandør av skamløst fengende poplåter til folket. Brød, sirkus og hits! Hits for oss modige som tør å si at vi synes Briskeby hadde en del pirrende låter, hits for oss som vil ha fengende vers og refreng, hits som du kan danse med til som om du skulle vært en av de litt småkleine danserne deres. Hits som ”Taxi Dancing”, ”I Could Be A Real Winner”, ”Warszawa” og ”The Radio Has Expressed Concerns About What You Did Last Night”.

Med radiosingelen ”Let’s Go Dancing” har allerede forventningene blitt bygget opp ganske kraftig for min del, men så var det det med forventninger og hvor vanskelig det er å møte dem. Urettferdig kanskje, men de er høye fordi bandet fra før av har lagt lista stavspranghøyt. De hopper høyt, men setter ikke personlig rekord for å trekke en klein metafor litt lenger. Misforstå meg rett – dette er absolutt en ganske så ålreit skive i seg selv, men den er et par hits for fattig, et par hits for lett. Ps: sjekk ut Fredrikstad-duoen Munn til munn metodens remix av ”Let’s Go Dancing”. Det er virkelig frekke saker.

Tore Løchstøer Hauge

Stødig gitarbasert indie som spriker i alle retninger, fra ren pop til eksperimentelle låter.

• Yo La Tengo
• Popular Songs
• Matador / Playground
• Karakter: 4

Det er tre år siden forrige Yo La Tengo album. Ikke så forferdelig lenge å vente på et album fra den kanten, men alle vet jo at dess lenger tid man bruker på hvert album jo bedre bør det være. Selv om det sjelden blir sånn. For mye på tv liksom. Yo La Tengo klarer seg allikevel helt fint.

Her er det akkurat som det pleier for å være helt ærlig. Stødig gitarbasert indie som spriker i alle retninger, fra ren pop i begynnelsen til eksperimentelle låter mot slutten, som klokker inn på tider over ti minutter hver. Ikke til å kimse av i det hele tatt, men ingenting å hisse seg så mye opp over at blodåren i panna begynner å vokse. Det er streit, det er bra, det er kvalitet, det er Yo la Tengo. Hørt det før liksom, men hører gjerne et par-tre ganger til på denne skiva. Ikke så mye mer, ikke så mye mindre. Nei, hør heller på And Then Nothing Turned Itself Inside Out og I Am Not Afraid Of You And I Will Beat Your Ass. Denne skiva er på en måte halvparten av hver og på en måte halvparten så kul.

Tore Løchstøer Hauge

lala

• Jens Carelius
• The Beat of the Travel
• Viking Records / Musikkoperatørene
• Karakter: 5

Første gang jeg hørte Jens Carelius spille var på et vorspiel for 3 år siden. Da satt han på kjøkkenet og spilte blues mens resten av vennegjengen hans fra Bærum satt i stuen og så på Entourage. Det må man jo elske, for så vidt begge deler, men det sier noe om den unge mannens ærlighet og oppriktighet. For Jens Jørgen Krogsveen, som han også heter, er en sjeldent genuin artist og en sjeldent begavet låtskriver som umiddelbart minner om Townes Van Zandt og ikke minst Nick Drake (sorry, Carelius). Kanskje litt gammeldags for en fyr født i 82, men musikken til Carelius er på ingen måte utdatert.

Det hjelper for så vidt også litt at han sporter et mektig helskjegg som ikke står tilbake for noe. Akkurat som skiva selv. En skive som overgår debuten hans en god gang, hjulpet av at han denne gangen har med seg et helt band. Smart, men så er jo også folk fra Sandvika kjent for å være lure. De hadde jo til og med et BI. Uansett – sett på en av de beste norske skivene i år og hør selv. Favorittlåt? Hele skiva.

Tore Løchstøer Hauge