Sommerskive som også funker ved mørkere dager.

• El Bronx
• Mariachi El Bronx
• Wichita/Tuba
• Karakter 4

Typisk ass. Her kom en skikkelig sommerskive og så er sommeren snart slutt, men med tanke på hvor kleint vær det har vært i Oslo denne sommeren så har det vel ingenting å si når den først kom. Vi trenger uansett litt sol i høst også. Nok om det. El Bronx er, som du kanskje vet, Bronx bare med Vince Hidalgo (sønn av David Hidalgo som også gjester) fra The Drips på gitar.

The Bronx er, som du i alle fall burde vite, et hardcore eller punkband om du vil. El Bronx derimot spiller mariachimusikk. Festmusikk med tradisjonelle meksikanske intrumenter! Skeptisk? Ikke vær det da, for dette er latterlig gøy og en skive som burde appellere til flere enn bare den gamle fansen. Åh, bare den hadde kommet tidligere i sommer! Som en kompis sa ”hvor digg hadde det ikke vært å ha sittet ute på verandaen med en øl og hørt på denne skiva?”. Ganske forbannet digg antageligvis. Gled deg også til når de etter ryktene skal komme til Norge med en double-feature med både El Bronx og The Bronx. Ganske digg det også.

Tore Løchstøer Hauge

• The Burning Plain
• Regi: Guillermo Arriaga
• Med: Charlize Theron, Kim Basinger, Jennifer Lawrenze
• Karakter: 4

I en meksikansk grenselandsby finner en 16 år gammel jente ut at moren (Kim Basinger) hennes har et litt for snuskete forhold til en annen mann enn hennes far. Det synes man jo ikke er så stas, så i et forsøk på å avslutte forholdet kommer hun ved et uhell til å ta livet av dem begge to. Slikt setter spor i deg og vi møter igjen jenta som voksen (Charlize Theron) hvor hun har et alt annet en stødig grep om tilværelsen sin selv om hun ut att virker relativt suksessrik.

Når fortiden begynner å innhente igjen blir hun nødt til å konfrontere demonene sine og ta et oppgjør med seg selv og ikke minst konsekvensene av sine handlinger ta hun var yngre. Så hva får vi da? Jo, en til tider gripende film fortalt i fortid og fremtid om hverandre. Et velkjent grep som for så vidt funker helt fint, men som man sitter igjen med en følelse av at er litt for godt brukt og nesten på grensen til å være gjort for å gi filmen mer tyngde enn den egentlig kan forsvare. Verdt en titt, men se heller regissør Guillermo Arrigas andre filmer 21 Gram, Elskede kjøtere og Babel.

Det er flere filmer i høst hvor rusproblemer står i fokus.

• I Skyggen Av Varmen
• Regi: Beata Gårdeler
• Med: Malin Crepin, Joel Kinnaman
• Karakter: 4

Margreth Olins beinharde «Engelen» er ikke den eneste filmen om en kvinne med rusproblemer som ruller over norske lerreter denne høsten. Heroin er i skuddet, også hos svenskene, men der Olin fokuserer på et gjennomgående nedkjørt menneske har Beata Gårdeler i stedet tatt for seg en av de sprøytenarkomane som tilsynelatende fungerer godt i samfunnet. Eller, godt og godt.

Filmens hovedperson, Eva, er ensom og spyr og banker løs på seg selv i abstinenssmerte om nettene, men samtidig klarer hun å holde på en jobb som vekter. Der jager hun ironisk nok de mer åpenlyst sprøytenarkomane bort fra steder hvor de er uønskede. Når hun faller for politimannen Erik, begynner imidlertid fasaden å slå sprekker.

I skyggen av varmen» er like velklippet og pen som en vestkantplen, samtidig som kildematerialet er stygt, fullt av spy og abstinensrykninger. Eva er tøft spilt av svenskenes nye stjerneskudd Malin Crepin, som en kvinne med et problem som holder henne borte fra å virkelig leve. Samtidig gjør også Joel Kinnaman en god jobb med å veksle overbevisende mellom machopolitimann og fortvilet kjæreste, til tider ser han mer hjemsøkt ut enn Eva selv. Det er ikke perfekt, spesielt sluttens forløsning føles litt brå, men det tankevekkende grepet med å la politi og vektere forholde seg til heroinister på en annen måte enn vi er vant til virker godt nok til at man bevarer interessen filmen igjennom.

Martin Bergesen

JEM.

Hver fredags ettermiddag legger Spirit ut en kanksje glemt, men akk så kjent, tegneserie fra åtti og nitti tallet. Her er det bare å la de gode minnene strømme på og legg gjerne igjen en kommentar. Alltid morsomt å mimre om “the good old days”.

Denne uken er det Jem.

Jem, også kalt Jem and the Holograms, er en amerikansk animert tv-serie som ble sendt i 1985-88. “Hemmligheten” i serien er at Jem egentlig er alter egoet til Jerrica Benton som er eier/manager av Starlight Music. Ved hjelp av Synergy, en holgrafisk computer som er designet for å lage den ultimate visuelle underholdingen, utvikler altså Jerrica denne personligheten Jem.

De andre Holograms er Kimber Benton, Jerrica’s lillesøster, som spiller keyboard og er songwriter; Aja Leith på gitar og Shana Elmsford som spiller trommer. Det er kun The Holograms som kjenner til Jem’s hemmelige identitet og mye av serien handler om hvordan Jerrica prøver å holde hennes to identiteter skjult. De fleste episodene handler også om hvordan det rivaliserened bandet Misfits prøver å stikke kjepper i hjulene for Jem and the Holograms. (informasjonen er hentet fra www.wikipedia.org) 

Vil du lese mer om Jem an the Holograms? Gå inn på http://en.wikipedia.org/wiki/Jem_(TV_series)

Regissør Kisyoshi Kurosawa viser at han også behersker drama.

• Tokyo Sonata
• Regi: Kiyoshi Kurosawa
• Med: Teruyuki Kagawa, Kyôko Koizumi, Yû Koyanagi
• Karakter: 5

Tokyo. Gjemt bak de glorete neonlysene og Harajuku-ungdommene, finnes en adskillig gråere hverdag på de mange kontorene, hvor de såkalte «salarymennene» holder til. Stort sett underbetalte og overarbeidede, og i konstant fare for å miste jobben, har de en hverdag få ville misunne dem. Ryûhei Sasaki er en av dem, men har klart å sikre seg en forholdsvis god jobb. En dag blir han likevel arbeidsledig, og med null utsikter til annet enn drittjobber bestemmer han seg for å late som at han fortsatt er i arbeid.

Samtidig følger historien hans yngste sønn, Kenji, som må ta pianoleksjoner i skjul, kona, Megumi, som ønsker seg bort fra husmorlivet og eldstesønn Takashi, drivende uten mål og mening. Alt dette kommer sammen i et kritisk skråblikk på japansk familieliv og samfunn generelt. Her finnes alle de klaustrofobiske uskrevne sosiale reglene man forventer av Japan, men også lommer av humor og selvironi som lar en få igjen pusten.

Regissør Kiyoshi Kurosawa er nok mest kjent for skrekkfilmer som «Pulse», men her viser han seg også å beherske drama. «Tokyo Sonata» veksler fra kjøkkenbordsdrama til brutalitet og død, for så å gå over i absurde scener hvor husmoren drar på roadtrip med en raner for å finne seg selv. Det som likevel sitter sterkest igjen etterpå, er den mesterlig lavmælte scenen hvor vi endelig får høre sonaten filmens tittel henspiller på.

Martin Bergesen