(Bilde er lånt av bloggen til Regine www.sinober.no )

Det var ingen tvil om hvem dere ønsket som Årets Blogger 2009. Regine har rørt de fleste med sin åpenhet i forhold til sykdommen og inspirert mange. Desverre får ikke Spirit muligheten til å intervjue denne fantastiske jenta, men vi kommer til å kjøre en sak på henne i første utgave av magasinet.

Til alle andre bloggere; Fortsett og blogg med glede og hvem vet, kanskje er det DU som blir Årets Blogger 2010.

(Bildet er lånt fra http://www.leasticoulddo.com/)

Når du sitter på skolen, med full internetttilgang og mindre å gjøre enn fengselsinnsatte, så er det ekstremt vanskelig å leite seg fram til underholdning som ikke får mattelæreren din til å henrette deg med anmerkninger. Men frykt ikke – her er en liste over fem underholdende tegneseriestriper som vil sørge for å holde deg glad og lykkelig mens du later som du løser Pytagoras-ligninger.

1. Least I Could Do
Least I Could Do er en stripe som oppdaterer seg daglig (til og med søndag) og er tegnet på en morsom, men utrolig høykvalitets måte. Stripen er en humorstripe som handler om Rayne Summers, en overfladisk, barnslig, og seksuelt drevet 27 åring. Serien handler også om Raynes venner, og parodierer ekstremt mye, alt fra religion til videospill. Serien er utrolig underholdende, og utrolig bra skrevet. Denne serien er morsom nok til at hvis læreren din tar deg i å lese den, blir han heller med og leser.
www.leasticoulddo.com

2. Penny Arcade
Det finnes en hel hærskare av dårlige webcomics. Det finnes millionervis av webcomics som handler om to eller tre personer som diskuterer spill og refererer til internett kultur. Penny Arcade var en av de første, og fortsatt en av de morsomste seriene som har dette som utgangspunkt, og det er ikke uten grunn at mesterhjernene bak har blitt styrtrike på serien. Denne serien er morsom for alle, men anbefales aller mest til de som har en interesse i spill og internett.
www.penny-arcade.com

3. Dr. McNinja
Dr. McNinja handler om en doktor som også er en ninja. Serien er tegnet som en typisk action tegneserie, og den er delt opp i klassisk tegneserie stil. Morsomme skurker, morsomme action deler, og en ninja doktor som sloss mot en jævla dinosaur. Genial serie, verdt å sjekke ut.
http://www.drmcninja.com/

4. Cyanide and Happiness
De fleste som har hengt en del på internett har på et tidspunkt vært innom denne serien, en genialt morsom tegneserie med tilfeldige, dårlige tegnede mennesker som gjør alt fra å dø til å ha seg med en nuddelpakke. Seriens humor er helt på topp, og alle stripene er utrolig morsomme. Dette er også en mattelæreren din kommer til å lese med deg hvis du blir tatt. Hvis ikke, så er mattelæreren din egentlig et romvesen-vampyr-robot-nazi som også er en zombie uten sans for humor. (Hvordan i huleste tar man livet av et romvesen-vampyr-robot-nazi som også er en zombie? Nærmest umulig.)
http://www.explosm.net/comics/1673/

5. Menage A 3
En ganske morsom webcomic som handler om en nerd ved navn Gary som får nye romkamerater: En punk-rock jente ved navn Zii og en ekstremt vakker fransk kvinne ved navn DiDi. Humoren er sentrert rundt Garys mangel på kunnskap om hvordan å få seg et ligg, og selv om den er langt ifra like morsom som Dr. McNinja, så er serien spesiell på sin egne måte. Jeg følger med på denne serien nærmest som om det var en såpeopera.
Advarsel: Serien har en del illustrert nakenhet, men aldri noe veldig grafisk, så den er ikke helt Safe For Work.
(Sånn, da kommer alle guttene under den seksuelle lavalder som leser denne lista til å klikke seg inn og være helt fanget i en fortryllende verden av tegnede pupper.)
www.menagea3.net

Enkelte høydepunkter, men desverre et stykke mellom godbitene.

• Dylan Mondegreen
• The World Spins On
• Division Records/Musikkoperatørene
• Karkter 3

Norge har etter hvert oppfostret en hel bråte med singer-songwritere med en umettelig iver etter å dele sine søte popmelodier med høstdepressive landsmenn. Under denne sjangerfanen finner du også Børge Sildnes, som han egentlig heter. Førsteskiva, While I Walk You Home, fikk god mottakelse, og har ifølge plateselskapet solgt hele 301 eksemplarer på Filippinene(!) Kudos.

The World Spins On byr på enkelte høydepunkter, men det er dessverre et stykke mellom godbitene. Verdt å merke seg er imidlertid ”A Skin Too Few”, som med et herlig melodiøst førstevers sier meg med en gang at dette er skivas høydepunkt. Det lekne blåsearrangementet sender lytteren tilbake til 60-tallets poplandskap. Det kan også sies om ”Gang of Two”. Tematikken er kjærlighet maskert som uniform. Snedig. Den samlete opplevelsen av plata blir ganske kjedelig. Låtmakeren Dylan Mondegreen holder seg i samme sporet gjennom nesten hele skiva, uten å se ut til å bry seg om å sette opp farten, eller slakke den helt ned noen gang. Det blir fort kjedelig. 

Espen Bjerke Larsen 

Plateselskapet karakteriserer Christer Knutsens sjanger som pur pop, hva mener vår anmelder?

• Christer Knutsen & Sacred Hearts
• Now Breathe
• CCAP
• Karkter 3

Strange, change. Glory, story. Her er rimingen på nivå med en førsteklassings diktning. Låtskrivingens ABC for å unngå å havne i ”hørt-det-før”-fella må da så avgjort være å unngå nettopp disse forutsigbare og innholdsløse rimene.

Nu vel. Plateselskapet karakteriserer Christer Knutsens sjanger som pur pop, noe jeg ikke kunne vært mer enig i. Det være seg om vi snakker om pop av en bestemt type. Hvis enkle akkordsammensetninger og søte, milde, lettfattelige tekster er pop, så har Christer Knutsens definitivt truffet spikeren på hodet. Dessverre kan pop i disse dager være så mye, mye, MYE mer. Sånn sett er denne plata et lite skritt tilbake, om ikke til det dårligere, så til det vante og kjedelige.

Knutsen & co gir oss allikevel florlette gitarbaserte sanger bygget på kjærlighet og naive små observasjoner. En fint og sommeraktig driv har de også, med antydninger til danseoppfordring. Som en slags Thom Hell/Springsteen-krysning, kan vi kanskje karakterisere noen av låtene. God framdrift, søtt, men allikevel uten den solide Thom Hell-ryggraden. På Knutsens tidligere plater hører vi et mer melankolsk og dempet uttrykk som definitivt kler ham bedre.

Catharina Sletner

Vokalist Kelvin Swabys vokal veksler mellom Prince sin falsett og Robert Plant sin sjelfylte rock´n´roll.

• The Heavy
• The House That Dirt Built
• Karkter 5

The Heavy er britiske, men høres ut som alt annet. Minimalistisk gitarlyd og tekster om gatefeiere er byttet ut med skitne Jack White-trommer, soulrock, funk og en dose rockabilly. Sistnevnte prominent i den adrenalinfylte ”Oh no! Not You Again!” etter et filmsample har gitt vei for en Manic Street Preachers- inspirert intro. Sjangerblanding altså.

Den über-sexy og uimotståelige ”How You Like Me Now” får svetten til å renne av graven til James Brown, den mer lav-tempo ”Sixteen” likeså, mens ”Short Change Hero” sender fantasien til John Waynes gravfølge. Vokalist Kelvin Swabys vokal veksler mellom Prince sin falsett og Robert Plant sin sjelfylte rock´n´roll, og mellom drivende, rustne trommer og nerverykkende basslinjer, legger han alt til rette for en av årets mest interessante og spennende plater.

Det dabber litt av mot slutten av skiva, hvor den reggae-influerte ”Cause For Alarm” blir litt for tam og ”Love Like That” ebber ut i platthet, men når de i det riff-tunge ”What Do You Want Me To Do” sender de deg avgårde på Zeppelin-veien med nevnte soulambisjoner i bakhodet, er det lite som står i veien, kjøp!

Baard Marius

Sommerskive som også funker ved mørkere dager.

• El Bronx
• Mariachi El Bronx
• Wichita/Tuba
• Karakter 4

Typisk ass. Her kom en skikkelig sommerskive og så er sommeren snart slutt, men med tanke på hvor kleint vær det har vært i Oslo denne sommeren så har det vel ingenting å si når den først kom. Vi trenger uansett litt sol i høst også. Nok om det. El Bronx er, som du kanskje vet, Bronx bare med Vince Hidalgo (sønn av David Hidalgo som også gjester) fra The Drips på gitar.

The Bronx er, som du i alle fall burde vite, et hardcore eller punkband om du vil. El Bronx derimot spiller mariachimusikk. Festmusikk med tradisjonelle meksikanske intrumenter! Skeptisk? Ikke vær det da, for dette er latterlig gøy og en skive som burde appellere til flere enn bare den gamle fansen. Åh, bare den hadde kommet tidligere i sommer! Som en kompis sa ”hvor digg hadde det ikke vært å ha sittet ute på verandaen med en øl og hørt på denne skiva?”. Ganske forbannet digg antageligvis. Gled deg også til når de etter ryktene skal komme til Norge med en double-feature med både El Bronx og The Bronx. Ganske digg det også.

Tore Løchstøer Hauge

Vår anmelder mener Pixie Lott er som spyttet ut av Idol Factor.

• Pixie Lott
• Turn It Up
• Universal
• Karakter 2

Det var vel bare et spørsmål om tid før til og med ’selvstendige’ pop-artister høres ut som noe Simon Cowell kvernet ut av et sted kritthvite tenner ikke rekker. Pixie Lott, for så vidt ikke helt uten drahjelp, er som spyttet ut av Idol Factor, skjønt med Mariah Carey tjukkmalt utover alt som beveger seg av melodilinjer.

18-åringen fra England pryder mannsblader og tabloidaviser så det griner etter i øyriket uten noen ser ut til å bry seg nevneverdig om at debutplata er en klisjéfylt smørje av Pussycat Dolls/Christina Aguilera/Lady GaGa pop, som ikke så mye innfrir forventninger som den irriterer grenseløst. Tekstene er selvfølgelig passelig tanketomme, mens produksjonen er platt og uinteressant.

Talentløs er hun selvfølgelig ikke, jenta kan både synge og skrive, men frem til potensialet kommer ut fra skyggen av middelmådighet, er det best å ligge et stykke unna denne Essex jenta. Last heller ned ”Boys and Girls” til jentevorspielet og vent til Frk. Lott er et par år eldre. I mellomtiden kos deg med litt gammel Annie og La Roux.

Baard Marius

Muse setter rammene for spektakulære live-shows.

• Muse
• The Resistance
• Warner
• Karakter 3

Som et romskip høyt over, og midt mellom storhet og parodi, wienerklassisismen og pølsebod, har Muse de siste årene skutt seg høyere enn noensinne. The Resistance er som sådan en naturlig stadion-oppfølger til Black Holes & Revelations, deres militær-tematiske konsept brakt til en utenomjordisk arena.

Matt, Chris og Dom blander Chopin, strykere,galopperende trommer, klapping, fotballrop og arpeggio til en sedvanlig gigantisk miks av Queen, ELO og ikke minst dem selv. Melodilinjer, riff og struktur fra Origin of Symmetry og Absolution blir kopiert og tweaket nok til å skape nye sanger, hvor Bellamy’s operatiske vokal alltid er nærværende og budskapet er klarere enn noen gang: Apokalypsen har kommet, ”de” må nedkjempes.

Mozart in Space, X-files, Spinal Tap, kall det hva du vil, men Muse setter rammene for spektakulære live-shows. ”Exogenis”-trilogien, ”Uprising” og ”United States of Eurasia” er blant de beste her, og er som sådan fabelaktige, men der hvor tittelsporet flørter med Robert Miles, og ”I Belong To You” kun er en lat kopi(parodi?) av dem selv, blir The Resistance til slutt en litt for klinisk affære.

Baard Marius

Care Bears.

Hver fredags ettermiddag legger Spirit ut en kanksje glemt, men akk så kjent, tegneserie fra åtti og nitti tallet. Her er det bare å la de gode minnene strømme på og legg gjerne igjen en kommentar. Alltid morsomt å mimre om “the good old days”.

Denne uken er det Care Bears.

Care Bears ble opprinnelig tegnet for å bli brukt på gratulasjonskort i 1981, men i 1985 fikk de også sin egen tv-serie. Tv serien handlet for det meste om Care Bears, senere også deres søskenbarn, som begge bodde i riket Kingdom of Caring som besto av Care-a-Lot og  the Forest og Feelings.

Hver bjørn har et symbol på magen som illusterer deres personlighet og krefter. Deres ultimate våpen er The Care Bear Stare. Når Care Bears står samlet kan de sende et kraftig lys ut gjennom symbolene plassert på magen deres og dette lyset bringer glede og omsorg til hjertet til den de sikter på.

Andre karakterer vi møter i serien er Stjerne og Hjerte kompisene som, sammen med fuglene, passer på Care Bears når de er ute på oppdrag. Vi møter også The Cloud Keeper som vedlikeholder Care-a-Lot. (informasjonen er hentet fra www.wikipedia.org)

Vil du lese mer? Gå inn på http://en.wikipedia.org/wiki/Care_Bears